28 mai

Stig opp eller gå under

Tekst: Solveig Helene Lygren

Ved å sette kjønn, kropp og klasse i forbindelse sørget Édouard Louis for fjorårets mest omtalte litterære utgivelse i Frankrike. Samtidig blåste han liv i en klassedebatt i et land som viser seg å være mindre preget av frihet, likhet og brorskap enn hva det franske slagordet skulle tilsi.

21 år gammel publiserte Édouard Louis sin første roman En finir avec Eddy Bellegueule – en brutal skildring av utkantens og underklassens Frankrike, fortalt gjennom perspektivet til en ung, homofil gutt, som rives mellom ønsket om å passe inn i og nødvendigheten av å bryte ut av det samfunnet han lever i. Utgivelsen ble umiddelbart gjenstand for enorm medieoppmerksomhet og fikk overveldende kritikker i hjemlandet. Et år senere er romanen under oversettelse til over tjue språk, og nylig kom den ut i norsk oversettelse. Heller ikke her til lands har utgivelsen gått upåaktet hen, etter mottakelsen å dømme er Louis’ eksplisitte skildring av den nederste delen av arbeiderklassen vanskelig å svelge i våre dager. Det lite oppløftende bildet som presenteres av den nordfranske landsbygden burde imidlertid ikke sjokkere de som har fulgt noenlunde med på det franske nyhetsbildet, hvor dystre økonomiske tall, stadig høyere arbeidsledighet og økende sosial ulikhet dominerer. Likevel har forfatteren med denne romanen maktet å røske ved røttene til et land som for lengst har tatt farvel med standssamfunnet, men som samtidig har et litt for romantiserende forhold til livet på landsbygden. At utgivelsen har fått så mye oppmerksomhet sier, som Sandra Lillebø hevder i en artikkel i Vagant, «sannsynligvis noe om hvor liten tilstrømmingen av tekster fra mennesker med denne typen bakgrunn er i den franske litterære offentligheten».[1] Read More

26 mai

Flammen og fellesskapet: om den norske medievelferdsstaten

Tekst: Magnus Hoem Iversen
Illustrasjon: Catrine Kooyman
Henta ifrå Røyst #3

Norsk mediepolitikk har vært et klasseutjevnende prosjekt. Det er det verdt å ta vare på.

Rommet er mørkt, og utvekslingsstudentenes ansikter lyses opp av et gigantisk bål jeg projiserer opp på veggen. Det knitrer i rommet. Kjennes varmt. Kommer en del knising og rynking på nesa. De franske jentene stirrer inn i flammene. Canada er skeptisk. Armene i kors. Japan noterer.

What is this?
– This is what the state channel broadcast on Friday.

Does something happen eventually?
– Not really, a piece of wood is added from time to time, but that’s mostly it.

Det blir stille en stund. Vi fortsetter å se på programmet, som er NRKs Nasjonal vedkveld. Åtte timer består utelukkende av et kamera rettet mot en god gammeldags peis.

This is madness. Nobody would watch this, would they?
– Well, close to a million viewers checked in on the broadcast during the twelve-hour stretch. And it is reported to have stolen viewers from popular talk shows on other channels.

I don’t even…
This would probably not work so well in my country.

Som seminarleder var det lett å gripe til kombinasjonen NRK og sakte-TV for å starte en samtale om særtrekk ved det norske medie- systemet til en flokk studenter fra en rekke forskjellige land og kulturer. Det å se seg selv gjennom andres øyne er lærerikt. For min del ble det oppklarende å forsøke å forstå norsk mediepolitikk utenfra. Å beskrive seg selv, og å bli beskrevet av andre, gir deg en sterkere fornemmelse av hvem du egentlig er, hva du står for, hvor du kommer fra.
Read More

10 mai

Integrering i blinde

Tekst: Warsan Ismail
Illustrasjon: Catrine Kooyman
Hentet fra Røyst #3

Jeg vet ikke hva min mor så for seg da hun, i kuleregn, gravde ned familiens porselen under mangotreet i hagen. Den somaliske borgerkrigen var et faktum. Familien måtte ut. Men krigen var i manges øyne forbigående. Nasjonens forkjølelse. Det somaliske folket hadde forsvart seg mot annen sykdom, mot britiske, franske og italienske kolonimakter. Folket hadde også motstått etiopisk aggresjon i flere hundre år. Hvis vi greide å holde ytre angrep i sjakk, kunne vi vel greie å irettesette de militante oppviglerne blant oss?
Read More

05 mai

Autistisk hipsterøkonomi eller den same, gamle nyliberalismen med subtilt annleis masseproduserte sko frå den same, gamle sweatshoppen i Bangladesh?

Tekst: Preben Sørheim.

Forsøk på beef mellom bergensblekkene Røyst og Stoff.

It is astonishing what foolish things one can temporarily
believe if one thinks too long alone, particularly in economics
(along with the other moral sciences), where it is often impossible
to bring one’s ideas to a conclusive test either formal or experimental.
— John Maynard Keynes, General Theory of Employment, Interest and Money

Den rykande ferske gratisavisa Stoff, utgitt av NHH-studentar, inneheld ein fin miks av hipt kulturstoff og arrogant, betrevitersk nyliberalisme.[1] Forretningskonseptet kan tenkjast å gi økonomisk gevinst. Med mitt merksame blikk har eg sett at siviløkonomistudentane stadig blir hippare. Nokon av desse vil sikkert punge ut for sånt i framtida.

For oss på venstresida er dette eit problem. NHH utdannar nemleg borgarskapet. Og det er vanskeleg å knuse borgarskapet når det omfattar ringjevikarane i BT og trommisen i Fagernes Yacht Klubb. Men kule og flinke folk har ikkje alltid sympatiske synspunkt. NHH er framleis Mordor i Noregs politiske landskap. Beviset er å finne i Stoffs siste nummer (som også er det nest første og forhåpentlegvis blir det siste (neida;)):

Read More