08 sep

Kultur for næringsliv?

Tekst: Ragnhild Freng Dale. Illustrasjon: Egil Paulsen. Hentet fra Røyst #1: Frihet

 

statoil artist colors av Egil Paulsen

Kunst og næringsliv får stadig tettere bånd, og økt grad av sponsing er en del av regjeringens ønskede utvikling. Sponsorsjefen i en av Norges største bedrifter bekreftet nylig at tiden da de var fornøyde med en logo i programmet og noen billetter til de ansatte definitivt er over.[1] Hva får dette å si for kunstens frihet under en blåere himmel?

 Frihet fra statlig finansiering er ikke synonymt med frihet til uhemmet utfoldelse

Helt siden Norge ble en nasjon, har landet hegnet om sine kunstnere på forskjellig vis. Kunstnerstipender og støtteordninger har eksistert lenge, og noen av våre viktigste og mest samfunnskritiske røster har mottatt stipender og priser, vært ansatt i toppstillinger på teatre, og fått bautaer reist i sin ære. Nå varsles frihetsreformer og lengre armlengde fra en blåblå regjering, men hva slags frihet er det egentlig som loves? Frihet fra statlig finansiering er ikke synonymt med frihet til uhemmet utfoldelse. Tvert i mot betyr det at kunstnerne må finne inntektskilder og prosjektfinansiering fra andre kilder, med andre instrumentelle forventninger og føringer. Det er mye å lære av historien og av tenkning rundt kunstnerisk frihet før vi hiver oss på sponsorenes markedsplass. En sammenligning med strømninger i Storbritannia vil også kunne hjelpe oss å sette hva som står på spill i et videre perspektiv. Offentlige og private penger er ikke et spørsmål om enten-eller, men om hva slags rolle staten skal ha som premissleverandør for rammevilkår, frihetsvern og garantist for et variert og tilgjengelig kulturliv.

Et kulturpolitisk tilbakeblikk

Kunst og kultur har spilt en sentral rolle for nasjonen Norge, i alt fra målform til grunnlovsfedre, fra statsstipend til amatørforeninger. Vår kulturhistorie fra 17- og 1800-tallet skiller seg her fra resten av Europa, der kunstnere i mye større grad måtte lene seg på personlige beskyttere eller velstående slektninger som kunne støtte deres utdannelse og virke, samt kjøpe kunstverkene de laget. Norge hadde mindre grad av adelsstand og klasseskiller da forbindelsen til Danmark ble kuttet, og kulturlivet vårt stod aldri i samme avhengighetsforhold til rike velgjørere som i andre europeiske land. Kunstnere var sentrale i nasjonsbyggingsprosjektet på 1800-tallet; det handlet om folkeopplysning og tilgjengelighet, både i kulturpolitikken, i motkulturelle folkebevegelser, og senere i arbeiderbevegelsen[2]. Det bredere kulturfeltet, som inkluderer amatørkultur, foreninger og profesjonelt virke, vokste frem i et samspill mellom staten, frivillighet og kommersiell virksomhet. Hva gjelder profesjonell kunst, ble de første reisestipendene finansiert av et ungt Storting i 1836, fulgt av støtteordninger og kunstnerlønn som skulle sikre tilstrekkelige vilkår for kunstnerisk virke[3] – selv om teatrene forble kommersielle til slutten av 1800-tallet.

Offentlig støtte skulle sikre Norge et velutviklet kulturliv på linje med andre land i Europa, en trend som strekker seg helt frem til i dag med eksempelvis Kulturløftet og operaen i Bjørvika[4]. Den første stortingsmeldingen som satte kunstnerpolitikken i et systemperspektiv kom først i 1976, men slo til gjengjeld fast at staten har et vesentlig ansvar både for kunstneres arbeidsvilkår og for utviklingen av norsk kunstliv[5]. Meldingen utgjør fremdeles hovedgrunnlaget for dagens ordninger, og ble første steget på veien til en normalisering av kunstnerrollen som et yrke, samt fremveksten av kunstnerorganisasjoner med status som interesseorganisasjoner og forhandlingsrett overfor staten når det gjaldt stipend- og garantiinntekter[6].

Samtidig plantet dette en spire for å forstå kultur som næring, i takt med en økende markedsretting av samfunnet som vokste frem siste halvdel av 1900-tallet.

Slike tanker er grunnen til at blant annet garantier i dag går en usikker fremtid i møte under blå styring. Selv om kulturbudsjettet for 2014 er det høyeste noensinne, er det en reduksjon av det rødgrønne budsjettforslaget, og mantraet fra statssekretær Knut Olav Åmås om at et godt budsjett er blitt enda bedre takket være hans Regjering er vanskelig å si seg enig i. Kuttprioriteringene talte for seg: Både stipendordningen for kunstnere og signifikante scenekunstmidler hadde gått tapt uten kunstnernes mobilisering og støttepartienes inngripen. Tross fine ord om amatørkultur og lavterskeltilbud har kulturskoletimen, folkebibliotek, og innkjøpsordningen vært utsatt for kutt, også kalt ”omprioritering” av det nye Kulturdepartementet. Tankegangen er at mye av dette ville klare seg like godt, om ikke bedre – uten offentlig støtte, og at de private må komme på banen og ta samfunnsansvar i form av sponsing og kommersiell virksomhet.

For å realisere økning av privat støtte, ønsker regjeringen å «dyrke frem en ny kultur for supplerende privat finansiering av kulturtilbud og –prosjekter.»[7]. Herunder kommer en forventning om at næringslivet bidrar mer med økonomiske midler for å lette på det som fremstilles som et stadig mer presset statsbudsjett. Foreløpige virkemidler – utover direkte kutt – dreier seg om en gaveforsterkingsordning der private midler skal utløse 25% bonusstøtte fra det offentlige. Denne insentivordningen, som innføres for innkjøp av kunst og rehabilitering av bygg, kritiseres av museumsdirektører for å bli for liten og snever[8]. De første søknadene i 2014 viser små endringer i hvem som sponser museene, og det er fortsatt overvekt av stiftelser som bidrar. I tillegg er det grunn til å bekymre seg for at slike ordninger i praksis fører til at private sponsorer får legge føringer for hvor de offentlige midlene går: når de velger sine investeringsobjekter, utløser de også offentlig støtte til dem. Med signaler fra kulturminister Thorhild Widvey om at film, bøker, og annet kan havne under lignende ordninger, er det grunn til å spørre hva konsekvensene blir for kulturlivet hvis næringslivet skal få økt innflytelse på denne måten.

Kunstlivets frihet i Storbritannia

 Instrumentaliseringen som venstresiden og New Labour ble kritisert for, ble ironisk nok forsterket av høyresidens strategiske filantropi; denne gangen i markedets, og ikke statens, tjeneste

I likhet med våre naboland følger Norge det liberale idealet om armlengdes avstand mellom kulturliv og stat. Prinsippet stammer fra Storbritannia, der det ble innført i etterkrigstiden av Lord Keynes[9]. Idealet var å sørge for en liberal kulturpolitikk der staten ikke grep inn i beslutninger, og uavhengige kunstneriske råd skulle fordele midlene. Nå er det slutt: De offentlige bevilgningene i Storbritannia krymper – de ble hele 7% mindre over offentlig budsjett i 2014 – og kulturlivet blir stadig mer avhengig av private midler for å få budsjettene til å gå rundt. The Association of Business Sponsorship of the Arts (ABSA) i Storbritannia ble grunnlagt i 1976, og har spilt en viktig rolle i næringsvridningen av kulturpolitikken.[10] Arts & Business, som ABSA heter i dag, var pionerer innen britisk kultursponsing, og spesialiserer seg på samarbeid mellom privat og offentlig sektor. Sponsing, hevder de, er bra for markedet, for kunsten, og for samfunnet[11]. Slik tankegang blir stadig viktigere: for førti år siden sponset private britisk kunstliv med £ 600 000. I 2009 hadde dette hundredoblet seg til £ 686 millioner, en tredjedel av summen i det offentlige budsjettet for kulturelle tjenester på 1,88 milliarder pund[12].

Instrumentaliseringen som venstresiden og New Labour ble kritisert for, ble ironisk nok forsterket av høyresidens strategiske filantropi; denne gangen i markedets, og ikke statens, tjeneste[13].

For selv om all kunst er instrumentell i den forstand at den er for noe mer enn seg selv , har problematikken dreid seg fra frihetsforholdet mellom stat og kulturaktører til i økende grad å omhandle næringslivet. Mange av de store institusjonene er private stiftelser, avhengige av bidrag fra mesener, støttemedlemmer, andre stiftelser og bedrifter.

Å profilere seg samt finne samarbeidspartnere tar mye tid og ofte egne stillinger, og får konsekvenser for hvordan institusjonene profilerer seg i offentligheten.

Tate-museene i London mottar 60% av sine midler fra andre kilder enn det offentlige. Oljeselskapet British Petroleum (BP) er den mest profilerte samarbeidspartneren, og gjennom samarbeidet selger de ideen om BP som et sosialt ansvarlig selskap og en uunnværlig velgjører i britisk kulturliv[14]. Tate nekter å oppgi nøyaktig hvor mye de mottar fra BP, men tall fra stiftelsen Platform London anslår at ca. 12% av sponsorinntektene til Tate kommer fra BP. Tar man offentlig støtte og andre inntekter med i beregningen, utgjør ikke dette mer enn ca. 0,4% av de totale driftsmidlene, men sponsoravtalen har skapt en mental, snarere enn økonomisk avhengighet til oljeselskapet. Etter ulykken i Mexico-gulfen i 2010 forsvarte museumsdirektøren Nicolas Serata BP offentlig, og da kunstnerkollektivet Liberate Tate ba museet om å droppe båndene til oljenæringen, uttalte han at ”man forlater ikke vennene sine når de er i vanskeligheter”[15]. Fire år senere er museet fremdeles sponset av BP, og nekter stadig å offentliggjøre detaljene og størrelsen på avtalen[16].

Bourdieu om kunstens frihet

Nettopp den mentale avhengigheten som skapes av og til private midler var tema da sosiologen Pierre Bourdieu og kunstneren Hans Haacke møttes i Paris i 1991. Samtalen mellom dem ble senere gitt ut i bokform med tittelen Free Exchange[17], oger fremdeles relevant.I lys av Frankrikes holdningsendring til privat støtte, fra mistillit på 70-tallet til ønsket politikk på 90-tallet, hevdet Bourdieu det var grunn til å frykte både materiell og mental avhengighet hvis kunst, litteratur og vitenskap skal finansieres av markeds- og økonomiske krefter. I USA har store selskap som tobakkprodusenten Philip Morris åpenlyst innrømmet at de sponser ut fra egeninteresse[18], og det finnes flere eksempler på gallerier som har valgt bort kontroversielle utstillinger for å unngå konflikter med sponsorene sine[19].

Hva betyr relasjonen mellom marked og kulturliv for kulturens frihet?

Dette fører oss til kjernen av problemet: Hva betyr relasjonen mellom marked og kulturliv for kulturens frihet?Haacke hevder at vi må skille mellom mesener og markedsføringsgrep forkledd som veldedighet, og at overdreven tro på bedriftenes gode intensjoner som sponsorer er naivitet. Enten det gjelder direkte føringer eller indirekte innflytelse, får de makt over kunstverk og institusjoner, spesielt ved valg av repertoar og utstillinger.

 Gradvis oppfattes kunst i økende grad som en næring, som forventes å ha egeninntekt og bidra til vekst og utvikling.

Dialogen mellom Bourdieu og Haacke kan knyttes opp mot norske forhold, der den potensielle vinn-vinn situasjonen mellom næring og kunst har blitt fremhevet merkbart oftere de siste tjue årene. Fra 70-tallet frem til midten av 90-tallet handlet Stortingsmeldinger og politikk om å holde kunstnerne fri fra markedets premisser. Gradvis oppfattes kunst i økende grad som en næring, som forventes å ha egeninntekt og bidra til vekst og utvikling. Utdannede og utøvende kunstnere i Norge har økt til et antall som slett ikke kan regne med å leve av kunsten sin – i alle fall ikke støttet av det offentlige. Dette legger press på kulturaktører til å drive mer markedsrettet virksomhet med økonomisk inntjening[20].

Temaheftet Tango for to: samspill mellom kultur og næring ble utgitt i 2001[21], og tok de første eksplisitte skrittene mot et endret syn på kunst og kultur i norsk samfunnsliv. Samme år ble Forum for kultur og næring grunnlagt. De heter i dag Arts & Business Norway, og er en del av samme nettverket som britiske ABSA. Med økende fokus på gjensidig utbytte, dreies kunstens fokus mot å tilby bedriften noe i form av kulturell kapital, kreative innspill og innovative impulser fra kulturen, som i retur får næringslivskompetanse i tillegg til pengene[22]. Næringslivet forventes å ta samfunnsansvar på områder som miljø, arbeidsforhold, og økonomi både nasjonalt og internasjonalt, og samarbeid eller sponsing av kunstlivet blir da noe som både forventes av dem for å signalisere at de bryr seg om samfunnet, og nettopp kommer dem til gagn som sådan.

Sponsing på norsk

I Norge er det i dag gjengs oppfatning at det først og fremst er en offentlig oppgave å opprettholde et godt og tilgjengelig kulturliv. Direktøren Erik Rudeng i stiftelsen Fritt Ord, som i 2013 ga ut 90 millioner kroner til kulturformål, mener det offentliges bidrag legger grunnlaget for at mennesker over hele landet nyter frihet til å velge mellom ulike tilbud. Stiftelser kan på mange måter ses på som en slags mellomting mellom det offentlige og markedet, ettersom pengene kommer fra private, men er fritatt fra sponsorrelasjoner fordi den direkte forbindelsen til næringslivet er kuttet. Sparebankstiftelsene rundt i landet har en omfattende historie tilbake til 1800-tallet, og en viktig rolle i utviklingen av kulturlivet[23]. Midlene er oftest rettet mot regionale og lokale tiltak, og det finnes 24 slike stiftelser i dag[24], som støtter både amatør- og profesjonell kultur, i tillegg til flere museer og festivaler.

For bedriftssponsing, viser de siste tallene at om lag 44% av bedriftene støtter kulturtiltak som musikk, teater og kunst[25]. Slik støtte er vesensforskjellig fra stiftelser. Selv om mye er rene pengegaver, er det også en økende tendens til at samarbeid og utbytte dominerer over det ideelle aspektet. Utbyttet kan væreå knytte bånd til samarbeidspartnere og kunder, øke markedsføring og styrke bedriftens omdømme og samfunnsansvar. Likevel må det påpekes at dagens bedriftssponsing først og fremst er et distriktsfenomen i Norge. Den største andelen av sponsorene er små bedrifter i distriktene, som ønsker å bidra til lokalt kulturliv og tilhørighet. Forsker Anne Britt Gran ved Handelshøyskolen BI anbefaler derfor å skille mellom gavesponsing og markedsføringssponsing[26], der sistnevnte er noe store bedrifter i større grad foretar seg.

Markedsføringssponsing handler om de kommersielle mulighetene som ligger i å sponse institusjoner og festivaler. DnB, Statoil, og Telenor kan nevnes, men også skipsrederier og rike privatpersoner bedriver slik sponsing. Det er fristende å kalle det flaggskipsonsing, fordi det som oftest er anerkjente institusjoner og prosjekter med høye besøkstall eller stor prestisje og mediedekning som sponses, arenaer som har kapasitet til å forholde seg til ulike sponsorer og å søke nye samarbeid og muligheter. Mindre aktører taper i dobbelt forstand: De færreste har kapasitet til å søke sponsormidler, og de kan heller ikke tilby eksponeringseffekten sponsorene kan oppnå gjennom de store institusjonene. Den Norske Opera er et kroneksempel med hele seks hovedsponsorer: DNB, OBOS, PwC, Volvo, Statkraft og Det Norske Veritas. Noen bedrifter knytter også til seg enkeltkunstnere, slik Statoil har knyttet til seg Leif Ove Andsnes som ambassadør for sponsorprogrammet Morgendagens Helter.

Kulturlivet er likevel ikke førstevalget når større bedrifter skal sponse; av totalt 4 milliarder private midler, fikk i 2012 idretten 2,9 milliarder, mens kunsten fikk 740 millioner. Fotball er den soleklare vinneren med 1,4 milliarder kroner i privat sponsing. Anne Britt Gran foreslår to grunner til dette; for det første er idretten lettere å bruke i markedsføring og gir større muligheter for logoeksponering, for det andre er det lettere å pleie ansatte med besøk på fotballkamp enn på et kunstmuseum. I tillegg kan det tenkes at effekten av fotball som allemannseie spiller inn – det er lettere å gi penger til noe man selv har interesse for, og fotball treffer betydelig bredere enn de fleste kunstprosjekt.

Statoil som samfunnsborger?

Utbytte for selskapene gjennom sponsing og samarbeid blir stadig viktigere i Norge. Bedrifter ønsker å fremstille seg som salgbare varemerker, noe som også er synlig gjennom en økt designorientering: De siste 10 årene har stadig flere selskap fått ny logo i strømlinjeformet, samtidsriktig stil. Statoil, som et av de mest profilerte selskapene i norsk kulturliv, er et godt eksempel, og redesignet i 2009 bedriftslogoen fra en traust oransjefarge til en trendy ”ledestjerne”[27] som ligner en blomst i rosa. Lik britiske BP har de satset på et motiv hentet fra naturen, og logoen markerer starten på en mer aggressiv markedsføring som dukker stadig oftere opp i ulike sammenhenger; i satsningen på Morgendagens Helter, i TV-reklamer med lykkeønskninger før eksamen for skoleelever, på trøyen til de store stjernene i norsk idrett, i festivalprogram og gjennom satsningen på klassisk musikk. Slik sponsing skaper sosial aksept, der selskapene kjøper seg godvilje og legitimitet i befolkningen ved å ta oppmerksomhetenvekk fra hva slags virksomhet de egentlig driver med – i Statoils tilfelle olje- og gassutvinning nasjonalt og internasjonalt.

Stavanger Symfoniorkester er blant dem som samarbeider med oljeselskapet, og startet nylig en satsning som fremstår noe snodig: realfag for barn. For et symfoniorkester er det selvsagt ingenting galt i være innovativ, prøve uvante sjangerblandinger, eller vekke begeistring, men uten at dette var relevant for oljeselskapet, hadde neppe samarbeidet oppstått. Dette fremhever tre problemstillinger sponsorer og sponsede må forholde seg til: For det første må man spørre om det gir en uønsket effekt hvis ikke selskapet og kunstinstitusjonen deler samme verdigrunnlag. For det andre, i hvor stor grad programvalg og kunstnerisk form påvirkes av sponsoratet. Sponsing i seg selv er ikke et onde, og det er flust av eksempler på gode spleiselag og samarbeid. Men sponsing vil alltid ha innvirkning på arbeid og tenkning, og i fjor høst skapte en svensk rapport debatt også i Norge. Den viste at private midler kun utgjør 1% av totale midler til kulturlivet tross økt politisk satsning på sponsing, og at det hersker usikkerhet blant kunstnerne rundt hva sponsorsamarbeid betyr for integriteten [28]. Dette leder til en tredje problemstilling: I hvor stor grad får sponsing konsekvenser for integritet og rykte – ikke bare for bedriften, men også for kunstnerne og kulturinstitusjonene?

Et eksempel på problematisk bedriftssponsing i Norge er samarbeidet mellom Statoil og By:Larm, som ble avsluttet i 2013. Flere mente at dette hadde mer med bråket rundt millionstipendet å gjøre, enn Statoils påstand om at de trakk samarbeidet for å satse på realfag[29]. Mange artister har de siste årene takket nei, enten av miljøengasjement eller uten videre kommentar, heriblant Whitest Boy Alive, Ungdomsskulen og Synne Øverland Knutsen som trakk seg fra bandet Team ME[30]. Aksjonsgruppen Stopp oljesponsing av norsk kulturliv ble dannet i 2013 for å sette økt søkelys på det de kalte «oljesøl i kulturbransjen»[31], og bidro til at vilkårene i Statoil-kontrakten ble offentliggjort. Avtalen innebar at musikerne ikke kunne bytte konsept, sjanger eller sammensetning uten å rådføre seg med Statoil, noe som ledet Dagbladets Geir Ramnefjell til å kalle dette «kultursponsing med rømningsvei»[32], heller enn et fritt stipend til kunstnere.

Instrumentaliseringsparadokset i Norge

Tettere samarbeid mellom kultur og næringsliv er en ønsket utvikling fra begge politiske leire, men hva slags konsekvenser får det for kunsten? Høyreliberal fleksibilitet blir fort en hemsko for kunstnere som stadig må tilpasse sitt ”produkt” til markedet for å få økonomiske midler til å skape noe som helst. Jo mer avhengig de blir av privat støtte, jo oftere styres de dit pengene ligger, og arbeider etter næringslivets ønske om innovasjon eller i prosjekter som øker sponsorens synlighet. Slike prosjekter er ofte av kort varighet, og gir mindre stabilitet enn offentlig støtte som kan tildeles over flere år og for lengre perioder. Kunst og kultur redefineres da som potensiell innovasjonsfaktor for næringslivet, og det markedet statlig støtte skulle verne kunstnerne fra griper stadig dypere inn i tankesett og styringsform – kunsten blir mindre ”for seg selv”, og mer instrumentell i markedsøyemed. Denne utviklingen finner vi også i Sverige, der professor i foretaksøkonomi ved Handelshögskolan i Stockholm og styremedlem i Kulturrådet, Lars Strannegård, hevder at det nesten er opplest og vedtatt at kunst skal være et bidrag til økonomisk utvikling og vekst – i så stor grad at forskningsgruppen hans nesten utelukkende får henvendelser om hvordan de kan vise at kultur bidrar til tilvekst i byer og tettsteder, øker BNP, og er nyttig[33].

Det er ikke dermed sagt at en sterk statlig finansieringsordning er problemfri, og instrumentalisering av kunsten anses oftest som et problem med en «for sterk» stat. Det er likevel en viktig forskjell, som ble tydeliggjort i utformingen av grunnlovsjubileet: Det første utlysningsbrevet fra daværende kulturminister Anniken Huitfelt i 2012 var formulert som en «forventning» om at statlige kulturvirksomheter skulle legge opp program for grunnlovsjubileet i 2014. Etter kraftig kritikk fra kulturaktører, endret etterfølgende kulturminister Hadia Tajik ordlyden til en invitasjon i neste utlysningsbrev, noe de fleste som hadde uttalt seg virket fornøyd med[34]. Der det er fare for at offentlige midler stiller urimelige krav, kan også et samlet kulturliv motsette seg slike føringer og i stor grad vinne frem, fordi midlene er del av demokratiet og meningsbrytninger ikke skal medføre risiko for å miste støtte.

Før valget bedyret daværende kulturpolitisk talsmann i Høyre, Olemic Thommesen, at de ville gi enda større armlengde til kulturlivet: «Generelle retningslinjer om verdispørsmål, som likestilling, miljø og integrering, vil me ikkje ha. Og særleg vil me ikkje ha konkrete tilvisingar til nasjonale jubileum eller andre hendingar.»[35] Kulturminister Thorhild Widvey understreket mye av det samme da hun lovet at ytringsfrihet sto sentralt i forvaltning av kulturpolitikken[36]. Noen måneder senere var derimot armlengden på ingen måte bedre ivaretatt av Høyres frihetstenkning. Åmås spekulerte åpent i hvorvidt krimlitteraturen fortjener å stå på bibliotekenes innkjøpslister[37], og Widvey tok direkte kontakt med Museene i Sør-Trøndelag da hun fikk høre om museumsdirektør Pontus Kyanders utspill mot FrP som et ”nasjonalistisk” parti[38]. Forargelsen i norsk kulturliv over departementets mangel på impulskontroll understreker hvor forskjellig offentlig og privat støtte er. Hadde en bedrift trukket sitt sponsorobjekt i tvil på samme måte, er det liten sannsynlighet for at reaksjonene ville vært av samme størrelsesorden. Derfor er det grunn til å passe ekstra på når Høyre lover at regjeringen skal passe på kunstnernes integritet i møtet med økt sponsorpress.

Kultur for hvem?         

Utviklingen i Storbritannia er et varsko. Mer private penger i kulturlivet, spesielt økt sponsorvirksomhet, bidrar verken til mer frihet eller mindre instrumentalisering helt av seg selv. Når spørsmålet blir hva slags tilleggsverdikunstnere kan tilby selskap, reduseres kunst til en tjeneste som kan kjøpes og selges, i stedet for å være noe som snakker til og om livet og hvorfor vi er her. Demokratiseringstanken har alltid stått sterkt i Norge, men det er viktig at den ikke forveksles med markedstenkning. At de med penger skal få mer innflytelse gir ikke mer demokrati for folk flest, men spredning av makt langs et toppsjikt med midler. Skal staten ivareta sin rolle som garantist for kulturlivet, må det derfor sørge for at rommet for frihet bevares. Kunst og kultur trues ikke bare av rødgrønn instrumentalisering slik de borgerlige hevder, men i enda større grad av markedstenkning der kunsten må selge seg og tilby tjenester for å klare seg i et marked. Kunst som skal ”hjelpe” næringslivet til å skape mer autentiske, tiltalende og meningsfulle opplevelser for sine forbrukere er et langt steg fra den viktige kunsten for sin egen del, og det er ingen grunn til å tro at kulturaktører og profesjonelle organisasjoner uten videre vil godta redusert støtte forkledd som fleksibilitet og omprioriteringer.

Debatt om retningen på norsk kulturpolitikk er i aller høyeste grad velkommen og sårt tiltrengt. Men når kulturministeren snakker varmt om kunstens egenverdi, samtidig som det kuttes i stipendene som gjør fulltids kunstnerisk virksomhet mulig og regjeringen spekulerer rundt Kulturrådets prioriteringer, bør alarmbjeller ringe hos de fleste. Hvis film, musikk, billed– og scenekunst utelukkende blir salgsvarer for entreprenører og gründere, trues kunstneryrket som en livsvei eller et yrkesvalg utenfor markedet med de lange fordypnings- og produksjonsperiodene som trengs for å skape og utvikle seg. Bourdieu har rett når han sier at kunstnere må kjempe en paradoksal og dobbel kamp: både for at staten skal støtte kulturlivet i størst mulig grad, og for en dypt kritisk holdning mot nettopp denne staten som støtter dem. Dette er den beste garantien mot et tafatt kulturliv med munnkurv og angst for å uttale seg, fordi dette sikrer både økonomiske vilkår og kunstnerisk frihet. Sagt litt annerledes hindrer det instrumentalisering fra begge kanter; både fra staten som oppdragsgiver og utlyser av midler, og fra å reduseres til næringslivets fleksible tjener. Slik sikres kunst både for kunstens skyld og for samfunnet for øvrig – to ulike, men tett sammenvevde kvaliteter i et levende samfunn tuftet på demokratiske prinsipp.

 

[1] Reportasje om kultursponsing, NRK Kulturnytt 17.02.2014.
[2] NOU 2013: 4. Kulturutredningen 2014. (Oslo: Kulturdepartementet)
[3] Kulturdepartementet. «Kunstnarane» St. meld nr. 47 (1996-97). (Oslo: Kulturdepartementet)
[4] NOU 2013:4, 27.
[5] Kulturdepartementet. «Kunstnerne og samfunnet». St.meld. nr. 41 (1975-76). (Oslo: Kulturdepartementet)
[6] St. meld nr. 47 (1996-97).
[7] Knut Olav Åmås, «Kulturnæringer, privat kapital og regjeringens kulturpolitikk», innledning på frokostmøte arrangert av Arts & Business, Kulturhuset, Oslo 27.01.2014
[8] Jonas Brække, «Tror ikke på gaveordning». Klassekampen 27.03.2014.
[9] Jane Trowell, Take the Money and Run? Some positions on ethics, business sponsorship and making art, (London: Platform 2013), 19. http://platformlondon.org/wp-content/uploads/2013/04/tmr1.pdf
[10] Arts & Business, «Our History», Arts & Business. http://artsandbusiness.org.uk/Central/About/Our-history.aspx
[11] Jane Trowell, Take the Money and Run?
[12] UK Public Spending, «Time Series Chart of UK Public Spending». Nedlastingsdato 09.04.2014. http://www.ukpublicspending.co.uk/spending_chart_2004_2024UKb_13c1li111mcn_8nt
[13] Trowell, Take the money and run?
[14] Jo Clarke, Mel Evans, Hayley Newman, Kevin Smith, Glen Tarman (red.) Not if but when: culture beyond oil, (London: Art Not Oil, Liberate Tate and Platform 2011), 23-25.
[15] Ibid.
[16] Mostafa Heddaya, «Tate Doesn’t Want to Disclose Details of BP Sponsorship», Hypoallergic 01.04. 2014. http://hyperallergic.com/117854/tate-doesnt-want-to-disclose-details-of-bp-sponsorship/
[17] Pierre Bourdieu og Hans Haacke, Free Exchange, (Cambridge: Polity Press, 1995).
[18] Hubertus Bufin. When Attitudes Become Form, Phillip Morris becomes Sponsor: Arts sponsorship in Europe against the background of developments in America (Society of Control 2000). http://www.societyofcontrol. com/research/butin_engl.htm
[19] Et eksempel på dette er en kontroversiell fotoustilling av Robert Mapplethorpe i 1989. I Free Exchange forteller Hans Haacke at utstillingen ble forsøkt stanset av den republikanske senatoren Jesse Helm i Washington, som selv var sponset av tobakksgiganten Philip Morris og mente utstillingene ville skade sponsorrelasjonen. Senere på turnéen ble Cianni-galleriet som stilte den ut saksøkt for å «stille ut pornografi». Galleriet vant rettssaken, men mistet sponsorene sine.
[20] St.meld. nr. 22 (2004-2005). Kultur og næring
[21] Kulturdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet, Tango for to:
samspill mellom kulturliv og næringsliv, et temahefte (Oslo: Kulturdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet). Utgitt 23.08.2001.
[22] James Gilmore og B. Joseph Pine II, «Using art to render authenticity in business», i Beyond experience: culture, consumer & brand. Forord av Mat Hunter (UK: Arts & Business, 2009).
[23] Hans Fredrik Dahl og Tore Helseth, To knurrende løver: Kulturpolitikkens historie 18142014, (Oslo: Universitetsforlaget, 2006), 80–81.
[24] Sparebankforeningen. «Sparebankstiftelser». http://www.sparebankforeningen.no/id/17434.0 Nedlastingsdato 09.04.2014.
[25] Anne Britt Gran «Privat kultur-finansiering i Norge –om sponsing, gaver
og geografisk fordeling», i Arts & Business, Status 2013, (Oslo: Arts & Business Norway, 2013), 19.
[26] Ibid., 8.
[27] Statoil, «About our brand. Guidelines» (Statoil, 2010). http://www.statoil.com/no/About/History/Downloads/About%20our%20brand.pdf Nedlastingsdato 09.04.2014.
[28] Myndigheten for Kulturanalys. Kulturlivet, näringslivet och pengarna: En omvärldsanalys Rapport 2013:3. http://www.kulturanalys.se/wp-content/uploads/2013/11/Kulturlivet-naringslivet-och-pengarna_slutlig1.pdf
[29] May Synnøve Rogne. «Statoil trekker seg fra By:Larm» Aftenposten 23.10.2013
[30] Jan Morten Frengstad. «Synne trekker seg fra Team ME» Østlendingen 21.01.2012
[31] Her bør for ordens skyld nevnes at undertegnede er en del av aksjonsgruppen, og er forfatter eller medforfatter av flere kronikker og innlegg om oljenæringens sponsing av norsk kulturliv. De fleste av innleggene er tilgjengelige på http://stoppoljesponsingavnorskkulturliv.wordpress.com
[32] Geir Ramnefjell «Lukten av penger». I Dagbladet 28.10.2013.
[33] Lars Strannegård «Ekonomi är et medel och kultur et mål». Kulturrådet i Sverige. http://www.kulturradet.se/sv/nyhetsarkiv/Kronikor/Mars-2014/ Nedlastingsdato 09.04.2014.
[34] Maria Horvei. «Tajik droppar føringar». Klassekampen 11.01.2013.
[35] Maria Horvei, «Trur ikkje på meir fridom», Klassekampen, 12. januar 2013.
[36] Thorhild Widvey, «Kultur for kulturens egen skyld», Aftenposten,12. november 2013.
[37] Ola Nymo Trulsen og Daniel Eriken, «Krimforfattere raser mot Åmås' kuttforslag». NRK, 10. januar 2014.
[38] Gaute Zakariassen og Eline Buvarp Aardal, «Widvey må svare Stortinget om kontakt med museumsstyreleder», NRK 13. februar 2014.