08 sep

Formens frihet og tvang – Om realismebegrepet i Yahya Hassan og Min kamp

Yahya Hassan - photo: Mogens Engelund

Tekst: Beatrice Marlén G. Reed, Foto: Mogens Engelund. Hentet fra Røyst #1: Frihet.

MIG JEG ER ALLEREDE PÅ VEJ TIL PUSHER

PÅ VEJ TIL FÆTTER

PÅ VEJ TIL INBRUD

PÅ VEJ TIL HÆLERHASSAN

PÅ VEJ TIL STIKKER

JA MIG JEG ER ALLEREDE PÅ VEJ TIL INTELLEKTUEL

PÅ VEJ TIL JOURNALISTER

PÅ VEJ TIL KUNSTNKOER

PÅ VEJ TIL OPLÆSNING

PÅ VEJ TIL DIGTER

PÅ VEJ TIL GLORIE

MEG JEG ER PÅ VEJ TIL SOLSTRÅLEHISTORIE![1]

Ordene er hentet fra dansk-palestinske poeten Yahya Hassans diktsamling Yahya Hassan (2013). Dette er da også tekster som er på vei. Samlingen har en tydelig narrativ struktur og det er ikke bare ønsker om å fortelle som gjør inntrykk. Dette er en dikter som vil noe med både diktformen og med leseren. Denne teksten er en reaksjon på denne viljen. Hva er det Yahya Hassan har å fortelle oss om diktet og formen?

Yahya Hassan – en formell presentasjon Det lyriske jeget som roper mot oss i store bokstaver i dette over 30 sider «Langdigt», samlingens siste tekst, retter seg både utover mot, «dig» og mot selg selv. Slagene later imidlertid til å treffe på de ømmeste punkter uansett hvilken vei de rettes. Derfor virker tvetydigheten i uttrykket, i stadig pendling mellom kynisk selvsikkert og fortvilt destruktivitet, helt på sin plass. Den gir nemlig form og stemme til det splittelsesdrama som synes å være hele samlingens nav og kilde. Yahya Hassan, kriminell dikter, dansk muslim, innvandret vantro, sønn av gettoens stereotypier, en voldelig far og en mistrøstig fremtid – og forfatter av den mest solgte diktsamling i Danmark siden 1977. Det er opp fra dette grand canyon av en identitetskløft at Hassans helt særegne og hardtslående stemme treffer oss, midt i vårt vel(ferds)lykkede skandina(i)vistiske tryne. Hassan og Knausgård – brødre i skriften Yahya Hassans bombenedslag i den danske offentligheten kan minne om den som traff Norge da Karl Ove Knausgård slapp de første delene av sitt Hitler-alluderende storverk i 2009. Utgivelsene har en del til felles. De er begge skrevet av menn som i selvbiografiske vendinger driver litterært fadermord på sine despotiske opphav. De to verkene roterer rundt sitt eget jeg og identitetsproblematikk og selvkonstruksjon er sentrale temaer i både Min kamp og Yahya Hassan. Knausgård nevnes sågar flere ganger i Yahya Hassans diktsamling. I et intervju med Morgenbladet uttaler Hassan at: «Knausgård har gitt meg en opplevelse, et stykke litteratur jeg kan forholde meg til og som har gjort noe inni meg».[2] Det er særlig farsrelasjonen Hassan her sikter til, men også mer generelt til det å gi språk til sitt eget liv. Verdien i å holde fast ved den «ærlige» og «sanne» historien om seg selv synes å være et overordnet mål i begge de to verkene.

Også grenseoppgangen mellom våre hevdvunne litterære sjangere har latt seg problematisere i møte med den formen for selvbiografisk fiksjonalisering som både Knausgård og Hassan bedriver.

I begge tilfeller er navnet som står oppført som forfatter på bøkenes omslag identisk med tekstens jeg. Diskusjonen om forholdet mellom disse to størrelsene har pågått kontinuerlig både i Norge og Danmark de ti siste årene. Oppmerksomheten som de to verkene har fått, avslører det sprengstoff som stadig ligger i dette uavklarte forholdet. Begge de litterære prosjektene har gjort litteraturens juridiske status til et hett tema. Også grenseoppgangen mellom våre hevdvunne litterære sjangere har latt seg problematisere i møte med den formen for selvbiografisk fiksjonalisering som både Knausgård og Hassan bedriver. Diskusjonen om forholdet mellom forfatteren og fortelleren som denne formen for dobbeltreferanse reiser er viktig og langt fra ferdig debattert. La oss likevel la den ligge akkurat nå. For om fortelleren heter det samme som forfatteren, så holder både Knausgård og Hassan fast ved at det de har skrevet er litteratur. La oss ta dem på ordet og ta for oss tekstene som de litterære uttrykk de hevdes å være. Den realistiske forpliktelsen – en formfornyende fordring? I det man flytter oppmerksomheten fra den selvbiografiske fellesnevneren og over mot det litterære uttrykket synes det snart er klart at det er mye som også skiller Hassans verk fra Knausgårds. Selv om de begge kan sies å utfordre sjangerens normative grenser så gjør de dette fra to klart ulike vinkler.[3] Ut fra omslagene kan vi slå fast at Min kamp er en roman, mens Yahya Hassan er merket med klassifiseringen «Digte». Denne konstateringen av sjangertilhørighet kan kanskje virke banal. Jeg vil imidlertid våge den (generaliserende) påstanden at våre forventinger til lyriske tekster skiller seg fra det vi venter oss når vi åpner en roman. Jeg tror at viktige forskjeller mellom Knausgård og Hassans prosjekter kan spores nettopp i måten de to forfatterne forholder seg til dette settet med mer eller mindre uttalte forventinger knyttet til lyrikken og epikken slik den fortoner seg for den gjengse skandinaviske leser av skandinavisk samtidslitteratur. Min kamp skriver seg inn i en rekke lange tradisjoner gjennom sine skildringer av oppvekstmiljø, traumatiske og identitetsskapende opplevelser i ungdommen, bleieskift samt utlevering av venner og kjente på vei mot dette som er selve verket. Her kobles dannelsesroman med undergangsberetning, og nøkkelroman med bekjennelsestekst. Det er fristende å samle det hele under den tilsynelatende uoversiktlige skuffen som vi har gitt merkelappen litterær realisme. Også Knausgårds uttalte visjon om å fortelle alt, harmonerer med en slik mimetisk avgrensning.[4] I det siste bindet av Min kamp setter Knausgård virkeligheten opp som prosjektets viktigste forpliktelse: Å kunne skrive hva som helst er døden for en forfatter. En forfatter kan bare skrive noe bestemt, og det som avgrenser dette noe bestemt, er nettopp forpliktelsene. Min forpliktelse ble virkeligheten, at det jeg skrev om virkelig hadde hendt, og at det hadde hendt slik.[5] Dersom vi velger å godta utgangspunktet som sjangerbestemmelsen, «Roman», på forsiden av boka angir, er det vanskelig å lese denne kommentaren som annet enn en realistisk selverklæring. Romanen sier med andre ord om seg selv at den er å lese som en realistisk roman. De mer essayistiske passasjene av verket kan fra et slikt utgangspunkt leses som et uttrykk for den tenkende fortellerens indre tankestrøm, eller også egen lesning av andre verk, hvilket særlig dominerer det siste bindet av romansuiten.

Mens Proust og Woolf med sitt fokus på den subjektive opplevelsen av verden, fornyet romankunsten gjennom nye formuttrykk, er Knausgård overraskende lite formbevisst.

I et slikt perspektiv kan teksten leses i tråd med modernismens formfornyende reformulering av streben etter å fange mennesket som det er. Men la meg stoppe opp her. For selv om Knausgårds verk er blitt sammenlignet med Marcel Prousts På Sporet av den tapte tid (1913-1927) er det ett vesentlig aspekt som skiller Knausgård fra høymodernismens store romanforfattere. [6] Mens Proust og Woolf med sitt fokus på den subjektive opplevelsen av verden, fornyet romankunsten gjennom nye formuttrykk, er Knausgård overraskende lite formbevisst. Min kamp er preget av en lettflytende og velstrukturert prosa. De fortellende partiene brytes riktignok opp av både dialog og mer essayistiske partier, men heller ikke dette kan sies å bryte med romansjangerens normer hva gjelder kronologi og logikk. Slik sett er verket høyst forenlig med et mimetisk litteratursyn. Litteraturen er realistisk når den fungerer som en speiling og bekreftelse av det vi selv erfarer som virkelig. Spørsmålet er om vi ikke av en så belest og selvbevisst kunstner som Knausgård burde kunne forvente oss en mer reflektert omgang med begrepene realisme og litteratur enn det vi kan lese ut av Min kamp. Det teoretiske feltet som tar for seg den realistiske romankunsten er både rikt og velkjent, med markante bidragsytere som Erich Auerbach, Georg Lukács, Roman Jakobson og Roland Barthes for å nevne noen.[7] Om man skal trekke frem én fellesnevner for dette uensartede tilfanget av perspektiver må det være at de de alle problematiser tanken om at litteraturen kan forstås som en gjennomsiktig glassflate mellom leseren og virkeligheten. Som Pam Morris påpeker i sin bok Realism (2003): «There is one distinction between realist writing and actual everyday reality beyond the text that must be quite categorically insisted upon: realist novels never give us life or a slice of life nor do they reflect reality».[8] For det første kan ikke en gjengivelse være identisk med det som gjengis, for det andre fungerer ord helt annerledes enn glass. Yahya Hassan – tvingende pøbelpoesi Kan hende er det urettferdig å kritisere Knausgård for denne tilsynelatende mangelen på formbevissthet. Ikke mange romaner som skrives og gis ut i Skandinavia i dag synes å oppvise større tegn på selvrefleksivitet enn Min kamp. Men så er det heller ikke mange romaner som så tydelig presenterer seg selv som litterær realisme. Derfor er det relevant å lese verket som et innlegg i den diskursen som til sammen konstituerer begrepet litterære realisme, og dermed våre kollektive forestillinger knyttet til det. I lys av en slik diskusjon synes det realismekravet som stilles opp og utfoldes gjennom romanprosjektet Min kamp å presentere seg gjennom et bindpunkt. Denne blindsonen hos Knausgård gjør Yahya Hassan oss prekært oppmerksomme på med sitt verk. Det realismebegrepet vi kan lese ut av Min kamp baserer seg på et språksyn som, i alle fall til tider, presenterer ordene som nettopp glass, den gjennomsiktige flate som gir leseren tilgang til Knausgårds liv. Fortelleren minner oss riktignok med jevne mellomrom om det monologiske prinsippets begrensninger ved tydelig å vektlegge det subjektive perspektivet. Dette rokker imidlertid ikke grunnleggende ved troen på språkets evne til å målbære subjektets versjon av «sannheten». Også Yahya Hassan skriver om denne sannheten. Forskjellen er bare den at Hassan gjennom en påtakelig insistering på sitt eget uttrykk aldri lar oss glemme at enhver form for litterær realisme først og fremst er litteratur. Allerede ved valget av sjanger gjør Hassan form til et tydelig fokus. Med sitt fokus på språkets funksjoner satte lingvisten og strukturalisten Roman Jakobson fokus på det poetiske språkets særegne måte å virke på. Selv om Jakobsons modeller kanskje kan virke stivbeint foreldet på dagens litteraturinteresserte, tror jeg mange fremdeles vil si seg enig i at poesien generelt er kjennetegnet av en bevisst utnyttelse av sitt eget uttrykk. Vi har med poesi å gjøre når «ordene og deres sammensetning, deres betydning, deres ytre og indre form ikke er en likegyldig henvisning til virkeligheten, men får egenverdi og egenvekt».[9] Ved å velge det lyriske språket i stedet for en form for prosa som får oss til å glemme at det er språk vi forholder oss til, gjør ikke Hassan oss bare oppmerksomme på sitt eget språk, men på språkets evne til å formidle virkeligheten i allmennhet. «HER ER MIN HISTORIE! DISKUTER DEN» skriver Hassan.[10] Dermed sier han også; dette er min sannhet, forhold dere til den, som den foreligger i denne diktsamling! For selv om Yahya Hassan selv i intervjuer legger vekt på at det for ham er formen, språket og ordene som er det vesentlige, er det neppe noen kontroversiell påstand å hevde at også dette er litterær realisme. At det her dreier seg om en form for litteratur som spiller på lag med våre forestillinger om sannhet og virkelighet, vitner de 27 dødstruslene Hassan mottok i 2013 om.

Hassans formmessige bevissthet tvinger oss til å forholde oss til denne utgivelsen som noe annet enn aggressive geberder fra en småkriminell pøbel av en innvandrerungdom.

Med sin rytmisk vellykkede blanding av «perkerdansk» syntaks, arabiske fraser, resitasjonsaktige oppramsinger og effektive ordspill, rim og lydlige gjentakelser skaper Hassan en stil som verken er høy eller lav, både folkelig og elegant. Det er en form som ikke tillater at vi forholder oss passivt. Vi må anstrenge oss, kanskje ikke først og fremst for å fatte det som skrives, men for å stable på beina hele det nettet av stereotypier, lydlige og visuelle assosiasjoner, litterære allusjoner og massemedieinntrykk som Hassans tekster spiller på. Mens leseren av Min kamp stor sett kan lene seg behagelig tilbake i sin egen individuelle kikkerposisjon og identifisere eller distansere seg fra det fortellende jeget etter eget forgodtbefinnende, drar Yahya Hassan med sitt påtrengende assosiasjonsmangfold fram samfunnsmennesket i oss enten vi vil eller ikke. Når Yahya Hassan har blitt en slik formidabel salgsmessig suksess i Danmark har det altså langt ifra bare med innholdet å gjøre. Snarere tvert imot. Gjennom den overrumplende effektiviteten i uttrykket makter Hassan å treffe oss der vi minst venter å måtte forholde oss til den problematiske innvandreren, midt i den gode smaken.

Gjennom den overrumplende effektiviteten i uttrykket makter Hassan å treffe oss der vi minst venter å måtte forholde oss til den problematiske innvandreren, midt i den gode smaken.

Frihet til form Som alle fornyere av kunsten gjør Yahya Hassan oss oppmerksomme på viktigheten av form med sin diktsamling. Den russiske formalisten, Viktor Sjklovskijs kjente ord om at kunsten er til for å gi oss livsfølelsen tilbake og igjen «gjøre steinen til stein» synes stadig gyldige.[11] Ved å rokke ved våre tilvante forståelsesrammer kan kunsten atter gjøre verden synlig og virkelig for oss. Hassans realisme rammer hardere enn Knausgårds. Dette er nok delvis fordi det står mer på spill. Det er sikkert ille nok å måtte møte sine egne slektninger i rettssalen fordi du ikke har respektert vernet om privatlivets fred. Det blekner imidlertid mot Hassans 27 dødstrusler. Knausgårds kamp er først og fremst individuell. Den handler om ham, hans far, hans kone, venner og barn, hans forfatterskap. Hassan er et navn for de mange, et godt navn for den stereotype arabiske innvandrer i Danmark – eller Norge. Yahya Hassans historie har da også blitt lest som mer enn en privat bekjennelse. Derfor er den representativ i dobbel forstand. For selv om man godtar premisset at litteratur ikke kan være identisk med den virkelighet synes å representere, kan litteratur likevel være sann. Vi må bare være oss bevisst at dette er en annen form for sannhet enn den vi bestemmer som virkeligheten. En av den sanne litteraturens store styrker er nettopp at den lar seg åpne opp for de mange versjoner, de mange liv og erfaringer.

Blandingen av det stygge, vulgære på grensen til det dårlige og det politisk-estetisk korrekte avføder en formidabel merverdi, nemlig evnen til å presentere seg som viktig for leseren.

Derfor er Yahya Hassan et viktig bidrag til diskursen omkring den realistiske litteraturen. Jeg mener Hassan særlig har noe å lære oss når det gjelder frihetens former. Kunstens frihet er radikal. Det er denne friheten til å skape sine egne lover som gjør den viktig. Men hvor reell er den om den ikke prøves? Denne diktsamlingen viser sin frihet blant annet ved å forene to motstridende tendenser i vår samtid. Den folkelige og tilsynelatende umettelige virkelighetshunger ikles her den kanskje mest elitistiske av storsjangerne, lyrikken. Blandingen av det stygge, vulgære på grensen til det dårlige og det politisk-estetisk korrekte avføder en formidabel merverdi, nemlig evnen til å presentere seg som viktig for leseren.Slik viser samlingen ikke bare at poesien kan være realistisk, men også at realisme kan være poetisk. Realistiske litteratur har ofte blitt lest politisk. Det går en tydelig samfunnsengasjert lesertradisjon fra verkene til Ibsen, via Nedreaas, Bjørneboe og Brantenberg til Fløgstad og Solstad. Mange har imidlertid ment at denne lesestrategien reduserer litteraturens egenverdi som kunst. Spørsmålet er disse to måtene å lese litteratur på egentlig er så motstridende som det blir hevdet. For er ikke litteraturen nettopp på sitt beste når den, gjennom sitt særegne og ureduserbare uttrykk, makter å vekke erkjennelser i oss som rokker ved vårt syn på tilværelsen? Bør vi ikke rett og slett vente oss at den gode litteraturen lager minst noen riper i brilleglassene våre, slik at verden der ute ser litt annerledes ut ved endt lesing? Den mottakelse Yahya Hassan har fått viser oss at dette fortsatt kan – og bør – være en av litteraturens oppgaver.

JEG ER EN VEN

OG JEG VIL HØJST SANDSYNLIGT RØVRENDE DIG!

MEN INDEN VI SER SPRÆKKER I EVIGHEDEN

SKAL VI SPISE AF TRÆET OG FORRÅDE ALLAH

VI SKAL DEBUTERE OG SNIFFE COKE

OG SYNGE MED PÅ ET VERS AV HOVMOD

VI SKAL!

DE SLAGTER UTOPIER UAFHÆANGIG AF DRØMMERNE

MANDEN I SORT HÆLDER HJERTEBLOD I KLOAKKEN

SOMMEREN ER SKÆBNER OG FÆNGSEL

OG JEG ER KUJONEN

DER SIKKERT DRØMMER SIG HEN I DIN FAVN AF FREMTID

MEN UDEN HELD

MIN PARANIOA GRINER VIDERE SÅ JEG GRINER MED

DE SIGER VÅGN OP OG LUGT TIL KUSSEN

MEN JEG SÆTTER ILD TIL ORDENE

JEG SER VÆK

DE LIDER

MEN DET ER IKKE MIN KAMP[12]

 

[1] Hassan, Yahya (2013). Yahya Hassan. København: Gyldendal, s. 156-160.
[2] Olsen, Marne Næss (2013). ”Poesien i å bli banket av sin far” i Morgenbladet [http://morgenbladet.no/boker/2013/poesien_i_a_bli_banket_av_sin_far#.UxB5YkJ5NZw]
[3] I en mye omtalt kronikk fra Aftenposten, 12.10.2011, leser Jørgen Lorentzen  Min kamp som sluttpunktet på et over hundre år langt litterært selvframstillingsprosjekt som han mener markerer ”romanens død”: ”Med Min kamp har ikke bare Karl Ove Knausgård levert en av tidenes største fortellinger. Han har også ført romanen som form inn i dens siste fase. Min kamp er ikke en roman i klassisk forstand. Romanens tid må sies å være forbi”. Dagens Nyheters Anna Halberg er på sin side én av mange kritikere som har vektlagt Yahya Hassans nærhet til rapen, en tilknytning Hassan selv tydelig utnytter i sine opplesninger;
Lorenzen, Jørgen (2011) ”Romanens død” i Aftenposten http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3459971.ece#.Uz6VZq3V-rY ;
Halberg, Anna (2014): ”Yahya Hassan vidgar poesiens rum” i Dagens nyheter http://www.dn.se/dnbok/bokrecensioner/yahya-hassan-vidgar-poesins-rum/
[4] Adjektivet mimetisk er avledet av det sentrale estetiske begrepet mimesis. Begrepet kan oversettes med etterligning, men impliserer en ambivalens mellom kunsten som en matt eller utilsterkkelig av virkeligheten på den ene siden og kunsten som en høyere form for sannhet eller virkerlighet på den andre. Denne polariteten kan føres tilbake til Platons skeptiske holdning til kunsten som dobbel etterligning av en underliggende idéverden og Aristoteles annerkjennelse av tragedien som en etterligning av det mulige.
[5] Knausgård, Karl Ove (2011). Min kamp, sjette bok. Oslo: Oktober, s. 939.
[6] Se for eksempel anmeldelsen av Min kamp, sjette bok i Svenska Dagbladet; Arne Melberg (2011): ”Knausgård får sista ordet” [http://www.svd.se/kultur/litteratur/knausgard-far-sista-ordet_6654480.svd]
[7] Jeg sikter til Erich Auerbachs Mimesis. Virkelighetsfremstillinger i Vestens litteratur (2005) [1946]. Georg Lukács skriver om realisme i flere artikler og verk, se for eksempel Realisme: Litterære essays (1975). Når det gjelder Jakobson og Barthes er det de kjente artiklene ”Om realismen i kunsten” (1978) [1921] og ”Virkelighetseffekten” (1980) [1968], jeg har i tankene.
[8] Morris, Pam (2003) Realism. London: Routledge, s 4.
[9] Jakobson, Roman (2003) [1933] «Hva er poesi» i Kittang et. al. Moderne litteraturteori. En antologi. Oslo: Universitetsforlaget, s. 117.
[10] Hassan, s. 137.
[11] Sjklovskij, Viktor B. (2003) [1916] «Kunsten som grep» i Kittang et. al. Moderne litteraturteori. En antologi. Oslo: Universitetsforlaget, s. 18.
[12] Hassan: Utdrag fra «Februarforudsigelighed», s 119.